Wagner-informasjon på norsk

Susanne Øglænd om Lohengrin-samarbeidet med Hans Neuenfels (Bayreuth, 2010)

av Per-Erik Skramstad

I sommer var det premiere på Hans Neuenfels' oppsetning av Lohengrin i Bayreuth. Det mange ikke vet, er at en norsk kvinne sto sentralt i utviklingen av denne oppsetningen. Susanne Øglænd er i startfasen av en internasjonal regikarriere, og har "gått i læra" hos stjerneregissører som Claus Guth, Sebastian Baumgarten og Hans Neuenfels. Her forteller hun om Lohengrin-oppsetningen og samarbeidet med Neuenfels.

Susanne Øglænd

Susanne Øglænd. Foto: Per-Erik Skramstad

Susanne Øglænd, Lohengrin er ikke det første prosjektet du gjør med Hans Neuenfels. Hvordan skjedde det at begynte å arbeide med ham?

Neuenfels har alltid jobbet med spesielt nære medarbeidere over lengre tid, ofte unge folk som selv har blitt regissører, og de slutter jo før eller siden. Så da jeg kom inn i bildet i 2007, var han akkurat på jakt etter en ny, nærmeste medarbeider. Og det var i den forbindelse han tok kontakt med meg. Han ønsket seg et fast team som skulle jobbe med Wagner. Jeg har samarbeidet med ham ved tre anledninger; Tannhäuser (Aalto Theater Essen, 2008), La Traviata (Komische Oper Berlin, 2008) og nå sist ved årets nyproduksjon av Lohengrin ved Bayreuther Festspiele. En Parsifal var også planlagt i utgangspunktet men den produksjonen har blitt forskjøvet på uviss tid.

Hvorfor ønsket du å innlede et samarbeid med akkurat Neuenfels?

Neuenfels er en kunstner som tilhører en helt annen generasjon av regissører som ikke setter spørsmålstegn ved teateret som uttrykksform, slik mange unge i dag gjør. Teater er teater og når forhenget går opp, så skjer det noe – og det kan vi tro på. Dette at man aksepterer teateret som uttrykksform, er noe jeg alltid har vært fascinert av. Da Neuenfels var ung, var han sekretær for dadaisten og surrealisten Max Ernst, så han har med seg mye tankegods fra surrealistene, noe som gir mulighet for å tenke drømmeaktig. Samtidig jobber han veldig analytisk og tenker ekstremt dialektisk, men er ikke redd for å ty til drastiske løsninger og umulige bilder så lenge tanken er med. Og nettopp denne friheten, denne måten å tenke på, å assosiere på, var en av grunnene til at jeg ønsket å arbeide med ham.

I Lohengrin-programmet står det at du er konseptmedarbeider, ikke regiassistent?

Hos Neuenfels er man litt av alt, men det ble litt spesielt akkurat med Lohengrin fordi jeg under prosessen fikk tilbudet om selv å sette opp Eugen Onegin av Tsjajkovskij ved operaen i Weimar, og det kunne jeg selvfølgelig ikke si nei til.

Det jeg har vært med på, er utviklingen av hele regikonseptet, fra første utkast til prøvestart. Og så har jeg vært i Bayreuth en sju-åtte ganger sammen med Neuenfels for planlegging, statistcasting, møter med kordirigenten og presentasjoner av konseptet for Wagner-søstrene. Men å være en del av selve prøvene så jeg meg ikke i stand til, delvis fordi jeg ville ha kommet for sent til Bayreuth etter Weimar-premieren 19. juni, men også fordi jeg ikke kunne forutse hvor tankene mine ville være etter en så stor egen oppsetning.

Hvordan foregikk samarbeidet mellom deg og Neuenfels helt konkret?

Først ble Neuenfels, scenografen Reinhard von der Thannen og jeg enige om å ha en arbeidsperiode på 10 dager i januar 2009 da vi utelukkende skulle arbeide med Lohengrin. Ingen andre avtaler. På forhånd hadde vi selvfølgelig forberedt oss, men vi ønsket å starte helt fra scratch.

Og hva var din oppgave?

Neuenfels leser ikke noter, så de gangene jeg har arbeidet med ham, har jeg utarbeidet et helt nytt partitur som består av tekst, altså uten noter, men mye mer komplisert enn det en libretto er. I tillegg til librettoen inneholder denne tekstboken ledemotiver, tidsangivelser for og beskrivelse av hva som skjer i orkesteret og på scenen. Dette er svært tidkrevende, men jeg gjør noe liknende i mine egne regioppdrag. Dette skrivearbeidet tvinger meg til å se kompleksiteten i materialet.

Betyr dette at Neuenfels er en umusikalsk regissør?

Overhodet ikke. Han er svært musikalsk. Men han er avhengig av sine medarbeidere og bruker dem som eksterne harddisker der all informasjonen er lagret, og dette må til enhver tid være tilgjengelig for ham. Dette er noe han forventer av oss som arbeider for ham.

Hvordan er han i prøvesituasjonen?

Han kan ofte virke distré og glemme hvem som skal inn på scenen akkurat der vi befinner oss – eller til og med hvilken akt vi arbeider med. Han stoler hundre prosent på sine medarbeidere, at jeg har full oversikt. Jeg fôrer ham med informasjon om alt han trenger å vite om den scenen vi holder på med. Nå kan det høres ut som om han ofte er helt lost, men sannheten er at han er ekstremt godt forberedt og kunne gjort oppsetningen nesten i koma. Alt er svært detaljert planlagt.

For deg som konseptmedarbeider må jo denne arbeidsformen være svært lærerik? Du får jo et enormt ansvar.

Absolutt. Og det er på ingen måte slik at man bare sitter der som en sekretær eller tjenestepike. Man pålegges et stort ansvar når man samarbeider med Neuenfels, og han er tydelig på hva han forventer av deg. Selv om han er old school patriarkalsk, dvs. at man i prøveperioder må lære seg å tåle alle hans humørsvingninger og bære med på alle hans sorger i løpet av lange 17 timers-dager, behandler han medarbeiderne godt, og forhandler alltid frem gode betingelser også for assistenter og andre i staben hans. Han vet hvor mye tid det koster oss å jobbe med han.

Annette Dasch

Fotografier fra oppsetningen: Enrico Nawrath / Bayreuther Festspiele

Men tilbake til utviklingen av konseptet. Hva skjedde videre?

Tekstboken er bare forarbeidet. Deretter satte vi oss ned og lyttet, og i løpet av de første ti intensive arbeidsdagene kom vi frem til mesteparten av det som ble oppsetningen.

Eiche Lohengrin

Handlingen er lagt til et laboratorium. Hvorfor det?

Laboratoriet skal ikke forstås som et konkret sted. Det er en slags skisse for historien, et utgangspunkt. Lohengrin blir kastet ut i et stort eksperiment. Han kommer med et oppdrag. Neuenfels ser ikke på Lohengrin som en helt, men som et menneske, og Lohengrins problem med sitt eget oppdrag står sentralt. Når Lohengrin møter Elsa og opplever kjærlighet, blir alt mye mer komplisert, og vi var opptatt av hans reaksjoner i dette møtet.

Operaen Lohengrin er meget belastet av negative sider ved tysk historie, med krig og førerdyrkelse etc. Som tilskuere i dag er det ikke mulig å la være å få disse negative assosiasjonene; det går ikke an å viske ut en kollektiv hukommelse. For oss var det viktig å finne en metafor som gjorde at vi kunne holde ut denne operaen, denne musikken, og akseptere den til tross for dette. Vi valgte å gå inn i en slags eventyrmetaforikk; de historiske tegnene er med, men settingen er annerledes. Kongen er nervøs fordi landet er i nød og rottene vil ha mat. Rettseiken er der, men hos oss er den en potteplante som rulles inn. Neuenfels leser Lohengrin veldig filosofisk. Vi ønsket å skape et nøkternt sted, et laboratorium hvor disse spørsmålene kunne undersøkes. Laboratoriet er en skisse, en ramme som skal inspirere til videre tenkning.

Kaufmann Lohengrin Bauyreuth

Hvilke temaer var dere mest opptatt av?

Det er først og fremst eksistensielle problemstillinger. Neuenfels ser på Lohengrin som et drama som tar opp eksistensielle spørsmål som for eksempel: Er kjærligheten mulig? Er det et annet menneske forventer av meg, mulig? Hos Neuenfels dør ikke bare Elsa, men alle unntatt Lohengrin. Han er det hjelpeløse, moderne mennesket som ikke vet hvor veien fører hen. Mennesket står helt alene og lurer på hva det skal gjøre.

Elsa var en person som opptok oss. I forhold til Elsa oppdaget vi mye i musikken som vi syntes var veldig spennende. I løpet av prøveperioden i Bayreuth ble hun bare sterkere og sterkere fordi vår oppfatning av henne utviklet seg mens vi arbeidet. Vår Elsa er en sterk kvinne, med et sterkt program. I det hele tatt er det kvinnene som er de sterke i Lohengrin.

Schwan Neuenfels Lohengrim

Hvilken rolle har Lohengrins svane hos dere?

Et av de store temaene for oss var: Hva gjør vi med svanen? Eller: Hva er svanen? Vi opererer faktisk med fem forskjellige svaner. Den svanen Lohengrin kommer med, er en helt naturlig svane. Så har vi en svane der alle fjørene er plukket av, en svane som kunstobjekt (Elsas kunstsvane), i andre akt er Elsa og Ortrud utkledd som svane-diva (en hvit og en svart svane), i tredje akt er rottene forvandlet til en type fremtidsmennesker i kostymer med svanelogo og den siste "svanen" som kommer rett før Lohengrin drar, er et stort egg som svanen har lagt. Og ut av egget kommer Gottfried. Det er ikke gudene eller gralen som kan komme med noen løsninger, men det nye mennesket som blir satt inn i dette eksperimentet.