Wagner-informasjon på norsk: Intervju med Iréne Theorin, årets Isolde i Bayreuth (2008)
Iréne Theorin: Isolde er utrolig intens, og det passer meg veldig bra
Iréne Theorin er Isolde under årets Wagner-festspill i Bayreuth. Hun synger også Brünnhilde i København-Ringen, som nettopp er utkommet på DVD. I denne samtalen med Wagneropera.no (Bayreuth, 6. august 2008) snakker hun blant annet om Isolde-rollen, om sufflørens spesielle rolle i Bayreuth, om Wagner-festspillene og om fremtiden.
Iréne Theorin, hva betyr Bayreuth for deg?
Å komme til Bayreuth når man synger Wagner og har disse rollene i sitt repertoar, er det største. Orkesteret er satt sammen av de dyktigste musikerne. Orkestermedlemmene her i Bayreuth kommer ikke hit og får sin månedslønn og venter på å få gå hjem. Man kommer fordi man brenner for Wagners musikk.
Det finnes ikke noe større for en Wagner-sanger. Publikum er også meget kunnskapsrike og motiverte her. Jeg spiste nylig lunsj med noen som hadde stått 13 år på venteliste før de fikk billetter; det sier jo litt om motivasjonen…
Du debuterte her som Ortlinde i 2000 i Jürgen Flimms Ring. Hvordan hadde det seg at du kom hit?
Jeg ble anbefalt å komme hit, og ble invitert til å komme hit for å prøvesynge som en av valkyriene i denne Ringen som Sinopoli dirigerte. Ortlinde ble faktisk min første frilansjobb.
Du var vel tilknyttet Det Kongelige Teater i København på den tiden?
Ja. Det er jeg forresten fremdeles, selv om jeg ikke er der så ofte nå.
Hvordan er det å tilhøre et ensemble i forhold til det å jobbe som frilans?
Jeg tror dette er meget avhengig av ensemblet og hvilken mulighet man har til å påvirke sitt repertoar, hvor mye man får jobbe og så videre. Det finnes også en del operahus der man etter min mening får for mye å gjøre og for mange forskjellige roller.
Jeg har samlet et stort repertoar i København, og fått gjøre mange ulike roller, hvilket jeg sannsynligvis ikke hadde fått som frilans. Da ville jeg nok fått den samme typen roller ganske tidlig og måttet holde meg der. I Skandinavia får vi jo muligheten til å gjøre det italienske repertoaret og blande litt repertoar selv om vi kalles for Wagner-sangere. Og for meg passer det veldig bra. Fram til nå har jeg blandet Wagner og italiensk repertoar hver sesong.
Får sangerne individuell coaching av dirigenten av Peter Schneider?
Peter Schneider har vært med på absolutt alle prøvene her. Det er første gang jeg har opplevd at en dirigent er med så mye – hver dag, hver kveld. Og det er vel også noe av det spesielle her i Bayreuth, tror jeg. Dirigentene tar seg den tiden og går meget detaljert inn i det musikalske arbeidet. For sangerne er det jo fantastisk at man fra begynnelsen får en slik direkte kontakt med dirigenten.
Den individuelle coachingen for mitt vedkommende besto av at jeg har gått igjennom partiet musikalsk med pianist og dirigent. Men slik er det jo som oftest andre steder også.
Er dette fokuset på musikalske detaljer bare positivt?
Nei, det er klart at når man de første dagene prøver å få bena rett og jobber med om man skal gå til høyre eller til venstre, så kan man jo også bli litt irritert når noen sier «Hörru du, den konsonanten där skal du tänka lite mer över» eller noe slikt. Men stort sett er det fantastisk, og særlig i en gjenoppførelse som denne Tristan (den hadde premiere i 2005), der prøvetiden er mer begrenset.
Er det lettere eller vanskeligere å komme over orkesteret her sammenliknet med andre operahus?
Det som er fantastisk her, er at man hører seg selv, både foran og bak på scenen. Og slik er det jo ikke alltid i konsertsaler og operahus. Det kan være veldig tørt akustisk, men det er det ikke her i Bayreuth. Innimellom er orkesterlyden utrolig kraftig, og da er det viktig å passe på at man ikke tar i for hardt. Man må være fokusert. Dersom orkesteret skulle være for kraftig, er det dirigentens oppgave å dempe det. Å synge for kraftig er det verste man kan gjøre.
Har du noen som hjelper deg med å justere volumet?
Nei, det er nok mer dirigentens oppgave å tilpasse orkesteret til oss. Dirigentene her har ingen drømmerolle, for han er avhengig av sine assistenter. Under prøvene sitter de jo i telefonen og får tilbakemelding fra sine assistenter som sitter i salen. Vi kan jo bare synge med den stemmen vi har, og selv om vi legger på noen desibel, så blir forskjellen marginal.
Fikk du vent deg til akustikken gjennom de mindre rollene du hadde?
Ja, ikke bare ved å synge, men også ved å være til stede under hele prosessen og se hva hovedrolleinnehaverne har gjort. Fordelen ved å gjøre de mindre rollene er jo at man er til stede i huset. Og da får man jo muligheten til å sitte og lytte og sammenlikne hvordan stemmen projiseres ut i salen med hvordan man opplever at de synger når man står på scenen.
Hvordan er det å synge med Robert Dean Smith som Tristan?
Fantastisk! Han er en meget hyggelig kollega. Hele dette teamet har vært tight og positivt og enkelt. Det har faktisk vært veldig ukomplisert! Og det er jo ingen selvfølge.
Hvordan vil du beskrive Christoph Marthalers oppsetning?
Intellektuell, meget intelligent og smakfullt gjort. Spesiell. Introvert. Dersom man forventer seg en tradisjonell Tristan, så kan man nok bli skuffet. Men den maner til ettertanke. Folk diskuterer den mye. Når en oppsetning gir rom for diskusjoner, så har man etter min mening lykkes.
I starten følte jeg at den var veldig statisk og monoton, men i løpet av et døgn eller to forsto jeg at det var absolutt like stort som oppsetninger der man arbeider mer ekstrovert. Det er bare det at det stopper her hos meg. Alle de store følelsene finnes der. Og dersom folk opplever det på avstand, kan jo følelsen bli enda større.
Det ble en dramatisk start for din Bayreuth-debut siden du ble forkjølet like før premieren. Hvordan opplevde du det?
Ja, det var meget slitsomt. Vi var så vel forberedt, og følte oss ”ferdige” og klare. Det er jo ikke alltid man føler det slik før premieren på en oppsetning, men det gjorde vi her. Så jeg ble skikkelig sint. Jeg gikk på antibiotika til slutten av forrige uke, men merket forkjølelsen også under gårsdagens forestilling. Og på premieren var jeg proppfull av medisiner. Generalprøven var ikke åpen for publikum; under den lå jeg i sengen med feber. De ansatte her var til stede i salen, fordi det er viktig med publikum så man får testet akustikken.
Hvordan løste man det problemet at du var fraværende?
Jeg tror at det var regiassistenten som gjorde mine bevegelser under generalprøven, men jeg er faktisk ikke helt sikker.
Er det slik at man alltid har en stand-by klar her i Bayreuth for de største rollene?
Det kan jeg faktisk ikke svare på. Jeg vet bare at jeg selv har vært stand-by, og jeg vet også om kolleger som er her nå som stand-by. Men jeg vet ikke hvem min cover er. Jeg har forresten sett forestillinger her der en sanger har stått ved siden av og sunget mens den indisponerte sangeren har spilt rollen på scenen uten å synge. Da jeg var cover for Brünnhilde, var jeg klar til å steppe inn på kort varsel, selv om jeg ikke hadde noen prøver på scenen. Men jeg fulgte jo med på det som skjedde under prøvene og forestillingene.
Hvordan er det å gjøre slike innhopp?
Jeg har gjort en del innhopp på kortere og lengre varsel. Det blir jo alltid annerledes når man kommer inn i en oppsetning fordi de forskjellige sangerne er så ulike, uansett om man har hatt prøver eller ikke. Som oftest fungerer det meget bra fordi alle de andre sangerne vet nøyaktig hvordan de skal gå og stå. Det har jo også noe å si hvor ofte man har gjort rollen og hvor komplisert oppsetningen er.
For meg er det ofte slik at stegene og det andre kommer ganske naturlig. Er det en eldre oppsetning, har man jo på forhånd et bilde av hvordan scenerommet ser ut og hva man vil med partiet, selv om man ikke har fått prøver. Det faller seg ofte mer naturlig enn man tror på forhånd når man vet hvordan regissøren har tenkt, hvilket forhold man har til de andre, og hvilken grunnstemning oppsetningen har. Hos Wagner er det mye konversasjon. Om man da står to meter til høyre eller to meter til venstre behøver ikke bety så mye. Viktigere er spenningen mellom personene.
Noe helt annet er jo at man som cover – i tillegg til en ny oppsetning – også har et nytt operahus, nye kolleger og en ny dirigent å forholde seg til.
Hvordan forholder man seg som stand-in til dirigentens tempovalg?
Forhåpentligvis rekker man i det minste å hilse på hverandre, og utveksle litt ønsker, men som oftest sier jeg bare: «Kjør i gang!» Det kan jo også være vanskelig å gjøre avtaler, for hvis man sier at man vil ha noe fort, så kan jo dirigenten ha en helt annen oppfatning av hva fort er.
Hadde du vært i Bayreuth før du kom for å prøvesynge?
Ja, jeg hadde vært her som stipendiat like etter at jeg hadde begynt å synge - noe jeg gjorde meget sent. Det må vel ha vært en gang mellom 1995 og 1997. Jeg så Heiner Müllers Tristan med Siegfried Jerusalem og Waltraud Meier. Det var fantastisk.
Du har jo vanligvis en uke fri mellom forestillingene her nede. Hva bruker du fritiden til?
Da går jeg på helsestudio, gir intervjuer og i dag har jeg nettopp vært på en «Signierstunde» på en bokhandel og har en ny om en ukes tid. Vi må være her i Bayreuth to døgn før forestilling, i tilfelle noe skulle skje. På den måten blir det litt tid til prøver om noen skulle bli syke.
Hva er de største utfordringene for deg ved å synge Isolde?
Med disse lange og krevende rollene gjelder det å disponere kreftene, finne ut hvor jeg skal bruke mye fysiske og vokale krefter, og hvor jeg kanskje bruker 80 prosent. Men under forestillingene forsøker jeg å unngå å tenke på hva som kommer om ti minutter eller i andre akt. Om man stresser seg opp over det som kommer eller vanskelige partier, kan man jo nesten bli sprø.
Isolde er faktisk mitt ferskeste parti. Jeg gikk ikke frem slik mange har fortalt meg etterpå at man skal gjøre: lære seg en akt av gangen, og så gjør man eventuelt en konsertant versjon og så når den akten sitter, så går man videre, og slik jobber seg inn i rollen over lengre tid. Jeg innstuderte rollen tvert imot på veldig kort tid, og gikk rett på. Og det fungerte jo også. Det var til en oppsetning i Brussel for knapt to år siden. Jeg har ikke gjort så mange forestillinger ennå, så den er veldig fersk – fremdeles. Med roller som Isolde og Brünnhilde kan man ikke stå i en prøvesal og synge seg inn i partiet; man må gjøre det på ekte, scenisk i en oppsetning.
Hva er den store forskjellen på å synge Isolde og Brünnhilde?
Som Brünnhilde har man lengre tid på å utvikle følelsene. Isolde har et kraftig utbrudd i de første minuttene, for så å gå ned igjen, og så spiller hun ut hele registeret med ironi, varme og kjærlighet og smerte. Det går fort i hennes kropp.
Hos Isolde er det flere utpregete bel canto-partier enn hos Brünnhilde, flere lange linjer. Hele Liebestod er jo en lang følelse av kjærlighet, kan man si. Mild und leise er veldig introvert og følelsesladd. Det står også fortissimo noen steder, men på disse stedene opplever jeg den kraften som noe annet enn at man bare skal synge kraftig, for synger man for kraftig her, synes jeg det kan virke følelseskaldt.
Brünnhildes sluttscene er på sett og vis mer et fysisk uttrykk. Dessuten er jo Brünnhilde egentlig tre ulike roller. I Valkyrien er Brünnhilde etter den første «Hojotoho» veldig mye en mezzorolle, mens Brünnhilde i Siegfried ligger veldig høyt. I Götterdämmerung får vi en blanding av begge.
Som Brünnhilde går man oftere av scenen. Isolde er jo på scenen hele tiden i de første to aktene. Og nettopp i denne oppsetningen har man ingen mulighet til å snu seg og ta opp en pastill eller noe slikt.
Bruker man sufflør her i Bayreuth?
Ja. Her i Bayreuth har faktisk suffløren en meget tung posisjon, slik jeg oppfatter det. Dirigenten stoler på at suffløren gir innsatsene. De konsentrerer seg mer om orkesteret, og gir ikke alltid innsatsene. Det varierer forresten fra dirigent til dirigent. Men de stoler på at suffløren gir innsatsen.
Det finnes imidlertid steder som ikke bruker sufflør, men det liker jeg ikke. Da jeg debuterte som Isolde i Brussel, hadde vi ingen sufflør.
En viktig oppgave for en sufflør er å være der når noe går galt. Hvis man har en innsats som man har tiltrodd en klarinettist eller en waldhornist og de bommer, så blir jo alt skjevt. Og da hviler det jo et større ansvar på dirigenten og motspillerne. Man kan jo også snuble på scenen eller miste tråden eller noe annet. Motspillerne kan også miste tråden. Alt kan skje.
Det ble forresten sagt om en kollega av den gamle stallen at han aldri lærte seg rollene, men stolte helt på suffløren. Jeg opplevde det, og ble meget imponert over denne sangerens samarbeid med suffløren. Men slik kan man jo ikke arbeide i dag.
Under Tristan-forestillingen i går gjorde suffløren en stor feil. De kan jo også gjøre feil. Under min første entré i andre akt var suffløren antakeligvis ukonsentrert, for da jeg skulle begynne å synge, ga hun signal med hånden om at jeg ikke skulle begynne. Det resulterte i at jeg bommet på innsatsen. Man stoler på at de vet hva de gjør. Så jeg startet midt i frasen.
Identifiserer du deg med Isolde?
Huff, er det bra å si ja eller nei her? [Latter.] Isolde er utrolig intens, og det passer meg veldig bra. De fleste roller jeg gjør, synes jeg at jeg kan identifisere meg med. Det finnes alltid noe jeg kan plukke frem som jeg liker. Til og med Turandot, noe som kan være litt farlig å si siden hun bare slår i hjel folk. Jeg liker å spille Isolde fordi hun er så temperamentsfull, å få gjøre en rolle der man bruker alle fargene. Det som er viktig, er at det jeg gjør er sant for meg.
Hvordan er det å synge i vidt forskjellige oppsetninger?
Det liker jeg veldig godt; jeg har fått gjøre det i alle mine roller. Det gir meg muligheten til å finne ulike farger og stemninger. Da utvikler jeg rollen og meg som person. Den dagen jeg slutter å utvikle meg og synes det er kjedelig, så slutter jeg nok å synge. Det er viktig å ikke låse seg fast i en forestilling om hvordan en rolle skal være. Jeg er åpen for å prøve det regissøren ønsker for å se om det fungerer.
Mesteparten av musikken i Isoldes Liebestod har man hørt før, i annen akt. Hva er det som allikevel gjør dette partiet så stort?
Det var et vanskelig spørsmål, som jeg ikke vet om jeg kan svare på. Liebestod er en stor, fantastisk følelse. Det som gjør at det er så stort, er vel kanskje at man ikke kan gå inn og ta på en enkelt frase, men at alt er så sammenvevd. Kanskje en grunn til at Liebestod har så stor virkning, er at musikken har blitt presentert på forhånd … og det er jo en vakker avslutning. Når det fungerer musikalsk, slik jeg opplever at det gjør her i denne oppsetningen med orkester og dirigent og meg, så blir det en ekstra dimensjon. Dirigenten Peter Schneider gjør noe her som jeg ikke har opplevd før, nemlig at han holder hele Liebestod i det samme tempo. Tradisjonelt kjører man på litt ekstra i midtpartiet, blir litt mer eksaltert. Han sa selv at han aldri hadde gjort det slik han gjør det her før, men plutselig følte han at det måtte være slik fordi det ikke finnes flere følelser igjen; det er bare er en eneste stor følelse. Og det kjøpte jeg øyeblikkelig. Vi hadde ikke blitt enig om det på forhånd. Det skjedde under den første orkesterprøven.
Hører du mye på andre innspillinger og ser andre oppsetninger på DVD?
Ja, særlig når jeg holder på med en ny rolle. Da hører jeg på ulike innspillinger og ser DVD-er for å få et bedre grep på rollen.Jeg hører mye på Birgit Nilsson, for det er kanskje henne jeg kan identifisere meg mest med, hennes måte å synge på. Jeg setter veldig pris på liveinnspillinger, der man vet at det ikke er fake.
Har du rukket å se årets nye Parsifal?
Nei, dessverre har jeg ikke fått sett Herheims Parsifal, ikke ennå. Jeg var jo syk en periode i starten her, men jeg fikk sett Katharina Wagners oppsetning av Meistersinger.
Liker du slike regiteateroppsetninger?
Ja, absolutt! Jeg har sjelden ledd så mye som da jeg så Mestersangerne her forleden. Jeg synes den var fantastisk morsom. Og ettertenksom. Jeg har også sett Schlingensiefs Parsifal, og likte den godt. Den utviklet seg for hvert år. Jeg skal prøve å få tak i en billett så jeg får sett Parsifal, for jeg har hørt veldig mye godt om den.
Har ikke kunstnerne en egen losje man kan benytte seg av?
Nei, vi har ikke det, ikke noen losje som vi kan benytte oss av for å se hva vi vil og når vi vil. Derimot er det en losje for sangernes gjester. Jeg får én billett for hver forestilling jeg selv synger i. Ellers er det ikke så lett å få tak i billetter for oss, for det er jo bare et visst antall stoler i salen.
Hvor går veien videre for deg nå etter Bayreuth?
Nå skal jeg gjøre masse Turandot! Til høsten har jeg ingen nye roller, men kan konsentrere meg om én rolle. Jeg skal til Tokyo og synge i en ny oppsetning av Turandot der, så rett til Tel Aviv til en Turandot med Zubin Mehta, og så til Covent Garden hvor jeg også skal synge – Turandot! Og så er det jul, og i januar er det også noen Turandoter. Senere på nyåret skal jeg til Washington og synge Brünnhilde, og så blir det Isolde i København.
