Wagner-informasjon på norsk

Den ustanselige aktualitet: Richard Wagner i Bayreuth 1998

Av Erling E. Guldbrandsen

Når sommerens Wagner-festspill i Bayreuth ikke kan skilte med en eneste ny oppsetning, men likevel klarer å tiltvinge seg oppmerksomhet fra pressen i det meste av Tyskland og Sentral-Europa, inkludert de mest superkritiske avisene, forteller det noe om Wagners særegne rolle i det europeiske kulturbildet.

Det er Wagner som rød klut, som provokasjon, som politisk katastrofe, som erketysk tyngde og treghet, overdøvende alle andre med sin snakkesalighet og sitt orkester. Eller, for tilhengerne, Wagner som hemmelig kilde til nytelse, musikalske sukk, besvergelse og innsikt, personlige minner ingen får tilsmusse, i dramaer med en sjelelig dybdeboring som lite annen kunst kan matche. Etter halvannet århundre oppviser Wagner en ustanselig fornyende aktualitet som rammer publikum på tvers av land og verdensdeler, med eller mot deres vilje.

Den jødiske intellektuelle Joseph Horowitz fra New York fortalte i et foredrag i Bayreuth hvordan Wagners verker i den verste antisemittiske perioden etter siste århundreskifte hadde en uimotståelig tiltrekning nettopp på unge jødiske husmødre fra øvre amerikanske middelklasse. De elsket Senta og hennes suicidale selv-ofring for en ektemann uten håp (Den flyvende Hollender), de var Sieglinde som ble terrorisert innenfor husets fire vegger av den bøllete gemalen Hunding (Nibelungenringen). Enten det gjaldt i Europa eller USA: Neppe noen var sterkere engasjert i wagnerismen enn jødene, det måtte i så fall være franskmennene, ved siden av tyskerne selv.

Holocaust eller musikk

Horowitz holdt sitt foredrag på et internasjonalt symposium i Bayreuth, tidenes første seminar i festspillbyen med temaet Wagner und die Juden – Wagner og jødene. Han forsvarte Wagner mot enkle politiske oppfatninger. Men initiativet til symposiet kom fra Universitetet i Tel Aviv i forbindelse med staten Israels 50-årsjubileum. Alle tenkelige prominenser talte ved åpningen, fra festspillsjefen og byens Oberbürgermeister, til lederen for de tyske jøders sentralråd og Israels tyske ambassadør. Wagner-forskere deltok fra de sentrale miljøene i Tyskland, England, USA og Israel, og temperaturen var overraskende høy. Eller kanskje ikke så overraskende, ettersom halvparten av deltakerne snakket om erfaringene fra Holocaust, mens den andre halvparten snakket om musikk.

Wagners musikk er fortsatt bannlyst i Israel. Det betyr at musikken ikke spilles i Israel-filharmonien eller i statlig radio og TV, selv om den ellers kan kjøpes i platebutikkene. Professor Yoram Dinstein fra Tel Aviv ga den offisielle begrunnelsen:

Wagners skrifter om jødedommen
bruken av Wagners musikk i nazi-tiden
det som skjedde i Bayreuth 1933–45 (da bl.a. Hitler var spesiell gjest og venn av festspillsjefen Winifred Wagner)

Man legger merke til at innholdet i Wagners verk er fraværende i disse punktene: Begrunnelsen dreier seg om Wagners skrifter, om bruken av musikken, og om historiske hendelser rundt den. Disse historiske hendelsene – som nazismen og utryddelsesleirene – er katastrofer som aldri må glemmes. Men de tilhører en annen orden enn Wagners musikkdramaer. Verkene selv, med deres karakterer, handling og musikk, er like sammensatte og rike som hos Ibsen eller Shakespeare, og kan like lite reduseres til politiske betydninger. Dette ble i hvert fall et tilbakevendende poeng i seminarets løp, særlig fra forskernes side.

Hermann Danuser fra Humboldt-Universität Berlin snakket om de påståtte jødiske karakterer i Wagners verk – særlig Mime, Alberich, Beckmesser – og oppløste disse påstandene ved elegante analyser. Andre forelesere beskrev hvordan Hollenderen og Kundry er blitt betegnet som jødeskikkelser, som evige vandrere uten hjemland, lik Ahasverus. Men da kunne kanskje like gjerne Loge være jøde, med sin flakking mellom flere verdener og sin jødiske ironi? Eller Wotan selv, med sitt alter ego som “der Wanderer”! Det er forøvrig gudene som brenner opp i Götterdämmerung, ikke Alberich. Og Parsifal viste seg å være dypere influert av jødedom og kabbala enn av buddhisme og kristendom. Slik er betydningsplanene i verkene mangfoldige, og avgir ingen enkle, politiske fasitsvar, slik tilfellet også er med vår hjemlige Knut Hamsuns verker i en tilsvarende debatt. Men når man ikke får tak i ballen, tar man mannen i stedet. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om kompleksiteten i Wagners musikk.

Det kom langsomt for en dag at seminaret egentlig hadde to ulike temaer: Det ene var Tysklands urovekkende fortrengning av Holocaust i etterkrigstiden, det andre var spørsmålet om Wagners verk. Møysommelig ble disse to sakene sortert fra hverandre. Det mest fruktbare ved symposiet var egentlig at deltagerne hver ettermiddag spaserte opp til festspillhuset og opplevde musikkdramaene in the flesh, for enkeltes vedkommende for første gang. Skjell falt tydeligvis fra øynene på noen hver. Mot slutten av de seks seminardagene gikk flere israelske deltagere ut i pressen og erklærte at bannlysningen av Wagner nå burde oppheves.

Wagner-familiens teater

Gottfried Wagner var betegnende nok utestengt fra seminaret. Det var det pappaen selv som sørget for, festspillsjefen Wolfgang Wagner, sønnesønn av Richard. Gottfried var den første i familien som offensivt tok opp det betente spørsmålet om Wagner og jødene, blant annet med en foredragsreise til Israel i 1990, noe faren aldri skal ha tilgitt ham. Siden har de bare kommunisert via advokat. I år måtte den gamle selv opp på seminarets talerstol og si hvor glad han var for at temaet ble tatt opp. For Gottfried er familiens – farens og bestemorens – fortrengning av Holocaust i den grad blitt en hovedsak at han av enkelte motstandere ikke anses som helt tilregnelig. Slik han uttaler seg, er i hvert fall musikken glidd ut av hans interessefelt, til fordel for familiens politiske historie.

Fjorårets festspill var preget av den bitre konflikten mellom far og sønn, som begge ga ut bøker med sin versjon av historien. Utrolig nok gjentok såpeoperaen seg i år, bare med nye roller. Nå var det ikke far og sønn, men mor og datter som utga bøker og røk i tottene på hverandre. Wieland Wagners enke Gertrud og datteren Nike ga så motstridende versjoner – i bøkene “Hinter Wahnfrieds Mauern” og “Wagner Theater” – at datteren skal ha forhørt seg hos morens forlag om å kjøpe hele opplaget for å kunne tilintetgjøre det! Men svaret kom aldri, for dagen etter utgivelsen inntraff det uforutsette at Gertrud Wagner døde.

Uavhengig av akkurat denne hendelsen, er likheten med konfliktene i Wagners verk påfallende, spesielt med Nibelungenringen, der rollefigurene ikke bare er i slekt, men der bror myrder bror, datter elsker far, bror elsker søster og sønn står mot far og mot bestefar, i en salig blanding av hat, kjærlighet og incest. Innenfor en slik sammenligning er det imidlertid all grunn til å foretrekke kunstverkene framfor virkelighetens traurige teater. Plotene er forøvrig ikke verre enn i de greske tragedier. Den eneste av disse bokutgivelsene fra de senere år som kaster vesentlig nytt lys over Richard Wagners verk, er Nike Wagners. Hun er altså datter av Wieland Wagner, den store fornyeren av Wagner-tolkningen etter krigen. Hun gjennomlyser oldefarens musikkdramaer med nye og uvante tolkninger, gir en innfølende beskrivelse av farens liv som “ein negatives Leben”. Boken er faglig sett en sterk søknad om overtagelse av sjefsstolen etter onkelen Wolfgang. Han har lenge avfeid niesen som “ukvalifisert”. I boken kvitterer hun med en 200-siders gjennomgang av den aktuelle situasjonen, med den flertydige tittelen WAHN / FRIED / HOF, der Wahnfried er familiens villa, og Friedhof som kjent betyr kirkegård.

Kunst eller kirkegård

Så galt står det imidlertid ikke til med festspillene, tvert imot. På sitt beste er det en fantastisk opplevelse å bivåne de store oppsetningene i Bayreuth, og det ikke bare på grunn av musikken. I år var femte og siste år med Ringen i regi av Alfred Kirchner, en oppsetning som mer og mer blir omtalt som Rosalies Ring. Rosalie er kunstnernavnet til hans kvinnelige makker, og det er utvilsomt hennes fargeskjønne scenebilder og underlige kostymer som vil bli stående, mens Kirchners noe nølende regigrep fortere vil bli glemt. Likevel har regien kommet seg, med fine forbedringer siden i fjor, og siden premieren i 1994. Aldri har en estetisk vakrere Ring gått over scenen, som den endegyldige reaksjon på 68-generasjonens politiserte utlegninger i regi av Patrice Chereau, Götz Friedrich og Harry Kupfer. Bare gradvis har dimensjonene over Rosalies visuelle bidrag gått opp for publikum. I år var buingen nesten forstummet, og erstattet med bravorop. Avgjørende for fremtidens kjøpere av CD og video – eller radiolyttere – er imidlertid det musikalske, med James Levines stadig mer vitale direksjon, og fremfor alt John Tomlinsons Wotan og Deborah Polaskis Brünnhilde.

Wolfgang Wagners gamle, statiske versjoner av Parsifal og Mestersangerne røper derimot sannheten i broren Wielands utsagn i 1951, om at Wagner bare kan framføres på en tradisjonstro måte ved å framføres annerledes og nytt. Det har dessverre ikke den nåværende festspillsjefen tatt inn over seg, der han fortsatt – til manges forbauselse – fortsetter å agere som om han også var regissør. Han har nok flikket på oppsetningene sine fra år til år, men uten å overvinne den grunnleggende mangelen på scenisk retning og nerve. I slike tilfeller blir man pinlig klar over at denne musikken faktisk er komponert med sikte på en scenisk-teatralsk utfylling, som den også er avhengig av.

Dieter Dorns Flyvende Hollender, derimot, er effektivt regiteater uten pause, med et sting i scenebildene og et driv i framføringen som faktisk får deg til å tro at den gamle historien om Hollenderen og Senta er av den mest presserende betydning for deg, nå, i dag. Og hvis du tror det, så er det slik! Nytt er Hollenderens mannskap, som stumt kravler rundt i scenebildet som edderkoppaktige dødninger, eller den lydløse poesien i de uventede sceneskiftene som fullstendig tar pusten fra deg. Hollenderen er et tidlig verk, men er revidert av Wagner så sent som i 1860, etter Tristan og Isolde. Siden da har det hørt med blant de syv store hovedverkene. Men ingen av verkene er ganske enkelt gitt. Lik Dieter Dorns Hollender må de hver gang forsvare sin plass på ny, i den strømmen av nytolkninger som må til for å begrunne Wagners ustanselige aktualitet.